Kunstneren - Dorothy Cross

av Patrick T. Murphy
Dorothy Cross’ kunst er like vakker som den er fryktinngytende. Den er vakker i sin evne til å løse formelle oppgaver estetisk, og fryktelig i sin omfavnelse av naturens mer skremmende sider. Og det er i dette skjæringspunktet mellom kunst og natur at kunstneren har funnet sin tematiske åre.

Cross er en kunstner jeg har vokst opp med. Vi tilhører samme generasjon, og jeg har alltid betraktet hennes kunst som et korrektiv til min egen utvikling og modning. Arbeidet hennes kan uten problemer diskuteres med utgangspunkt i postfeminismens akademiske språk eller med utgangspunkt i surrealismens utvikling i det tjuende århundre, men det er selve evnen til å formidle menneskets fundamentale livsbetingelser som gir verket autoritet.

Cross forsøkte tidligere gjennom sine enkeltstående skulpturer og installasjonsstykker å ikle arketypiske maktsymboler på ny ved å tillegge dem feminine trekk. Dette ble ikke gjort ut fra forenklede kjønnspolitiske betraktninger, men for å gi uttrykk for at naturkreftene kan manifesteres hos begge kjønn. Nyere verk av Cross’ viser at hun har videreført denne utforskningen på spektakulære måter.

I sitt arbeid har Cross pendlet mellom å arbeide i atelier og arbeide med større offentlige prosjekter. Blant de offentlige prosjektene finner vi Hai-Ku-Badekar fra 1994 og senere Spøkelsesskip fra 1999 og Kiasme, også fra 1999. Felles for alle tre er bruken av havet som metafor for den nøytrale kraften som stiger og synker og flyter gjennom all natur (inkludert mennesket som en del av naturen). Denne energien kan ha erotiske eller destruktive manifesteringer, og ingen andre steder har Cross uttrykt dens kraft og evne til skjønnhet og ødeleggelse tydeligere enn i Kiasme. I verkets kjerne finnes romantisk kjærlighet – den mest irrasjonelle av alle følelser – som kan fullkommenliggjøre, ødelegge eller forandre et menneske med sin dybde. Cross’ strategi med å kombinere opera, arkitektur og videofremvisning var en vellykket måte å håndtere verkets pregnans på, uten å henfalle til melodrama eller sentimentalitet.

Cross’ beskjeftigelse med slike temaer plasserer henne sammen med en liten krets av kunstnere, deriblant Bill Viola og Robert Gober, som kjennetegnes av sin evne til å skape kunst som formidler den ekstraordinære energien som gjennomstrømmer våre mest alminnelige liv.



Om kunstverket


"Hud inne bad ute. Ideen til dette prosjektet involverer landskapet rundt Sømna, på den ene siden det ernærende, rolige, hjemlige bondelandet, på den annen side – havet. De spredte øyene tiltaler meg som det beste stedet for et kunstverk som henviser til en moderne følelse av "fjernhet" fra elementene i naturen og fraflytting i slike områder. 

Skinnet fra kua og haien som er valgt til å bekle innerveggene, refererer til det ekstreme i naturen og i menneskets natur; den ernærende, varmblodige "kua" og den mystiske, ensomme, kaldblodige "haien".