Refleksjoner over en laurbærlund
Fra barvinduet i cruiseskipet er det god utsikt til Lofotens praktfulle horisont. De særegne effektene – kontrastene mellom mørke og lys, land og hav, snødekte fjell og turkise strender – er bedøvende. En tilfeldig besøkende vil, hvis han er en svært tilfeldig besøkende, bli overrasket over at folk som lever sine liv med dette landskapet som bakgrunn, ofrer det lite oppmerksomhet. Nordboeren synes til og med å være stolt av sin mangel på synlig respons på den overfloden av synsinntrykk som omgir ham. I tilstedeværelsen av det overveldende er det samtidig et fravær av nærhet. Overfor de brølende naturkreftene blir stillheten øredøvende. I disse områdene har den eneste mangelen med manglende folketetthet å gjøre, den eneste knappheten med ord å gjøre.
Den identitetsforsterkende forestillingen som forsøker å omforme denne mangelen på folketetthet (eller kultur) til et overskudd av uberørt miljø (eller natur), har sin opprinnelse litt lenger sør; i nasjonenes hovedsteder, som er plassert i en ikke spesielt komfortabel avstand til folketette områder i det kontinentale Europa. Å betrakte det naturlige bakteppet som bare et bakteppe – omtrent som fiskerne og bøndene som henter sitt levebrød derfra – er ikke politisk korrekt. Det offisielle synet er at stillhet er vår talekunst og at naturen er vår kultur. Landskapet vårt har sjel. Folket vårt er særegent. For de som er født og oppvokst her oppe i de nordiske landene, vil det å definere “natur” som noe mer enn fravær av “kultur” snarere være et overtramp. På den annen side har det store Nord i lang tid vært plaget av kvelningsfornemmelser over sin ubesvarte kjærlighet til det fjerne, strålende Sør. Gjenlyden av omgjengelighet, felleskap, kulturelt liv og røre fra bylivet i sør har nådd så langt som til Lofoten, ikke ulik lyden som strømmer ut fra familiemiddager ute i det fri og som fremkaller melankolien hos germanske turister på spasertur i Romas gater om kvelden. Hvor mange loggiaer, pergolaer og olivenlunder er ikke blitt etterlignet i Norden, som dekorativt snekkerarbeid i rask nedbrytning eller kunstferdige klynger av olderbusker beskåret av kommunale myndigheter hvert femte eller sjette år. “Søyler, hva gjør dere her?” utbrøt den svenske admiralen Carl August Ehrenswärd da han red langs Unter den Linden i sin dekorerte vogn, på vei hjem fra Italia for to hundre år siden.
Hvor forfriskende problematisk er det ikke da å snuble over disse to fremmedlegemene som nylig er implantert i Lofotens eldgamle granitt. Den spanske kunstneren Cristina Iglesias synes å ha presset en hel middelhavslund sammen til to leirplater. Finnes det noe mer kulturelt tre enn laurbærtreet? Bladene brukes i seiersseremonier, akademiske festivitaser og kjøttretter. Avtrykkene etter tynne, muskuløse kvister og tungespissformede blader er deretter blitt overført til det mest “kunstneriske” av alle metaller, aluminium. Prosessen ligner bruken av den gamle fonografens voksvalser: konserter som engang ble spilt av milde vinder i svevende løvverk, sender vibrasjoner inn i relieffet. Beskueren ved Moskenes, som først blir truffet av dissonansen (den “sublime” dissonansen?) av taus urstein og høylytt lettmetall, setter selv snart sammen et hørbart bilde av det usynlige orkesteret, aldeles alene helt i enden av denne usannsynlige overføringen.
Hvis navngivning ikke hadde noe å gjøre med denne deplasserte, utførlige utstillingen av sted, materiale og naturlig metonymi (de premetaforiske avtrykkene, som ikke fullt ut blir bilder), kunne Cristina Iglesias handle om dette: lydens seier med om “kulturens” seier over “naturen”, av sørlig over stillheten – imaginær lyd og stillhet, naturligvis – og til og bekvemmelighet over nordlig utsatthet. Men i det øyeblikket vi oppdager hva lokalbefolkningen kaller denne nøye utvalgte oppsetningen, vil balansen mellom kunst og landskap, gjest og vertssamfunn endre seg. Skulpturrelieffene er plassert ved inngangen til en grotte i granittfjellet, et hull som engang ble boret av stein i rennende vann – en Djevelens kvern. I en slik umiddelbar nærhet til det erklærte Onde, må selv en raslende laurbærlund uttrykke en annen, mindre selvsikker og mindre triumferende undertone. Den importerte pynten blir med ett mer tekstilpreget, en mønstret billedvev eller en bønnfallende brodert inskripsjon: Tenk deg om to ganger før du går inn her, men gjør du det, skal vi gjøre alt vi kan for å beskytte deg og hylle deg varsomt inn.
Når det kommer til stykket, er denne skulpturerte gjesteopptredenen like sterkt preget av hovmod som av ydmykhet. Den uttrykker utfordring og ærbødighet i samme gestus. Den gir tilbud om både trøst og risiko til prisen av ett og samme offentlige kunstverk. Dette er alt sammen i samsvar med en gjensidig avtale. Men i den tynt befolkede hverdagen vil uvelkomne spørsmål bli stilt: Forteller filigransarbeidet mer nå enn den gamle ubearbeidede edelsten – grotten – gjorde, slik den opprinnelig stod? Hvem lytter til de sølvskimrende, lindrende rytmene av kunstige laurbær i dette villmarkspanoramaet? Vil landskapsrelieffer av aluminium plassert i granittomgivelser noen sinne bli regnet som mer en et bakteppe til bakteppet? Kan en tilfeldig besøkende fra sør noen gang bli mer enn en tilfeldig besøkende i det mektige nord?
Teksten har tidligere vært publisert i boken Skulpturlandskap Nordland, Press forlag, 2001.
av Anders Kreuger
Fra mediearkivet
- Hva skal man så mene om dette? Vi ble ærlig talt litt skuffet ved første øyekast.
Lofot-Tidende 01.09.1994
- Et smykke i naturen.
Nils Petter Lydersen
- En flott opplevelse. Spennende å se på, og den gir også nysgjerrighet. Hva finner man bak? Den må bare sees.
Sissel Stangenes
- Sitter man i rullestol er det bare å glømme hele kunsten.
Nordlands Framtid 10.09.1994
- Stein som ble kokt for millioner av år siden er nå tilsatt laurbærblad.
Lofotposten 29.08.1994