To anekdoter om Skulpturlandskap Nordland i Moskenes
av Stein Dølmo
Møte med 2 damer
Beslutningen var tatt, Moskenes kommune skulle være med i Skulpturlandskap Nordland. Som kultursjef skulle jeg møte 2 damer på hotellet på Sørvågen en novemberdag med frost, is og sur nordvest vind. Det var Maaretta og Cristina Iglesias. Jeg hadde sett bilder av Cristina, og på fotografiene var hun inkarnasjonen av mine drømmer om vakre, ildfulle latinske kvinner.
Mine drømmer var korrekte. Cristina var usigelig vakker. Men hun var også usigelig lite primadonna. Full av humør, full av ekte nysgjerrighet på Lofoten og Moskenes, full av arbeidsglede i forhold til en ny og ukjent kunstnerisk utfordring. Det eneste hun visste, var at hun ville skape "et rom i et rom".
Dagen etterpå, med befaringer og omvisninger rundt omkring på Moskenesøya ble, om ikke et mareritt, så i alle fall en strevsom affære. Cristina var ikke forberedt på is og snø og sur vind, der vi var ute og vandret, hun med høyhælte støvletter og en tynn kåpe, Maaretta og jeg i gode vinterklær. Hvor mange ganger Cristina falt, etterfulgt av en sprudlende latter, vet jeg ikke, men jeg kjøpte ullsokker og støvler til henne på vårt lokale samvirkelag ved første anledning.
På vei tilbake til Leknes for å fly videre, åpenbarte det seg et himmelsk fenomen, som Cristina aldri hadde sett før: nordlyset. Vi fikk henne nesten ikke med oss igjen. Hun var så fascinert av dette underlige fenomen. Vi nådde knapt flyet.
Cristina kom heldigvis tilbake.
Avduking av "Laurel Leaves Moskenes"
Jon Bing hadde avduket Cristinas mystiske og mytiske relieffer på Akkarvikodden. Jon Bing hadde også konstatert at han aldri mer skulle spise gryterett med selkjøtt. Jon Bing dro igjen samme dag som avdukinga, mens Cristina og hennes mann ble et par dager ekstra. Vi hyret båt, og sammen med vårt "lokale orakel", Ottar Schiøtz, dro vi gjennom den beryktede malstrømmen (Moskstraumen) til Refsvikhula for å se på figurene der, og vi tok oss tid til å fiske på yttersida. Til stor misunnelse fra hennes mann, dro Cristina opp en torsk på over 10 kilo som vi tilberedte og spiste i båten. Dette mens hun fortsatt var nysgjerrig på historie og natur i Lofoten.
Jeg tror Cristina også likte nykokt og blodfersk torsk fremfor selgryte, og jeg tror at hun kommer tilbake.
av Stein Dølmo