Strandfunn og stilleben
av Harald Flor
Da Steinar Christensen kom til Skutvik for å lokalisere stedet for sin skulptur, ble møtet med Hamsuns Hamarøy en vandring på gjengrodde stier. Hans mors barndomshjem lå der, og flere ferieopphold som guttunge hadde gjort ham kjent med omgivelsene. Veien ned til sjøkanten vekket minner om tidlige tokt i fjæresteinene etter strandfunn, og tankenes reise tilbake skulle også nære beslutningen om å gjøre den vekslende grensesonen mellom hav og land til samtidskunstens forankringssted. Den korte avstanden til ferje- og hurtigbåtkai som gjør kommunikasjonssenteret Skutvik til selve innfallsporten mot Hamarøys naturmagi, styrket Christensen forsett om en plassering der, som ved siden av å være sentral også preges av forholdet til vannstandens skiftende syklus og sjøtransportens faste rutetider.
Tida er også nedfelt som talende tegn og pågående prosess i skulptur-elementene som utgjør Stella Maris eller Havstjernen. Dette kommer til uttrykk både ved henvisningene til den gamle symbolikken i de femtakkete stjernene og gjennom preget av nedbrytende oksydering i det rustbrune corténstålet som 3 av skulpturens deler – begeret og to stjerner – ble framstilt i. De andre delene er laget av materialer med adresse til bestemte steder i Nordland: en stjerne støpt av sjøvannsbestandig marin-aluminium fra Mosjøen, en annen skåret ut av Fauske-marmor, mens den stiliserte fiolinhalsen ble hogd ut i Lødingens granittbrudd.
Det ligger ingen nostalgisk lokalkoloritt eller sjåvinistisk regionalisme bak bruken av materialene, Stella Maris formidler en kulturkritikk som også setter Skutvik i en større sammenheng. Christensen har riktignok plassert sin umerkete skulptur som et stillferdig strandfunn, men i møtet med den vitner verkets utspredte deler likevel om et dramatisk forløp som har endt i kollaps. Skulpturen har ingen struktur som henviser til noen kosmisk arkitektur, himmellegemene i metall og stein ligger lik rester etter sammenbrutte stjernebilder. I den kaotiske konstellasjonen mellom fjærestein, svaberg og tangklaser mister også stjernene sin fortidige funksjon som navigasjonstegn, magiske symboler og ideologiske holdepunkter, men det skulpturelt formulerte sammenbruddet kan gi oss innsikt i andre betydninger.
Femtakkete stjerner – pentagrammer eller hekseføtter – ble i magisk tradisjon tillagt vekselvis positiv eller negativ verdi, alt etter som de sto med en spiss opp eller ned. Med den ene spissen vendt oppover innskrev pentagrammet den ideale menneskelige figur med utstrakte armer og bein, og var et symbol på kroppslig og sjelelig harmoni. Framstilt slik ble også den femtakkete stjernen ofte brukt som tegn til vern mot onde makter og i magiske ritualer. I sin omvendte fasong symboliserte pentagrammet det sataniske bukkehodet, og var et fast innslag innenfor heksesabatter og annen svart magi. Den retningsløse plasseringen i landskapet tømmer tegnene for all magi og mening, og dette gjelder også stjernens tidligere kraft som politisk frigjørende symbol. Det siste undermineres også av materialbruken, som gir stjernetegnet en foreldet eller forsteinet karakter.
Det mer enn kroppshøye, kantete drikkebegeret er gitt en gammeldags og festlig fasong, men har lukket seg hermetisk til som en forlengst avstengt kilde. På samme måte minner den drøyt legemslange og avkuttete fiolinhalsen om tidligere toner som har forstummet. Dette gjør Stella Maris til et dystert stilleben og en deprimerende diagnose over en sivilisasjon som har sporet av, og ved vannkanten kan man spørre seg om disse kulturens rester har drevet i land eller er i ferd med å forsvinne i et hav som også kan dø. Steinar Christensens møte med barndommens glemte eventyrrike, stilte ham også overfor erkjennelsen av å være underveis i en verden som kan komme til å åpne for tragediens perspektiv.
Teksten er tidligere publisert i boken Skulpturlandskap Nordland, Press forlag 2001.
Fra mediearkivet
- Og rett før år 2000 var det sannelig på tide å få noe både å feste øynene på og noe å feste på filmen for turistene.
Harald Bolsøy, kjøpmann på Skutvik. Fremover 11.08.1994
- Jeg kan ikke skjønne hvorfor det ikke er hull på toppen av drikkebegeret. Det går jo ikke an å drikke av det da.
Julie Thiis
- Når du leter i fjæra vet du ikke hva du finner. Du kan for eksempel snuble over denne skulptur-gruppen.
Kunstneren Steinar Christensen i Fremover 11.08.1994