Omtaler

En ilanddrevet sjøstjerne av jern

Det første møtet var en overraskelse. Jeg var på vei til Henningsvær i Lofoten. Veien er under arbeid, piler angir en omvei. Et veikryss, ingen skilter å se, jeg velger den veien som ser best ut. Etter et kvarter begynner jeg å lure. Dette må være feil vei. Et blikk på kartet: Nå ja, her går det faktisk en liten vei nordover, men den fører også i riktig retning, hvorfor ikke fortsette, den ser vakker ut. Asfaltert, men smal. Plutselig et skilt: severdighet. Så vidt plass til å parkere bilen. Piler peker mot fjæra. En fjord brer seg ut, i nord, på den andre siden, bratte fjell som stuper ned i fjorden. Her er kysten lavere. Og nede på strandklippen, ikke langt fra vannet, ligger en diger, ilanddrevet sjøstjerne. Men jeg kjenner straks igjen formspråket: Et verk av den finske skulptøren Martti Aiha.

Det var en særegen opplevelse. Bølgene slo mykt mot stranden, et sted oppe i en ås lød lyden av en motorsag. Litt rasling av vinden i skogholtet, måker som skrek borte ved fjordmunningen. Ellers den store stillheten som omgir en når man befinner seg ute i uberørt natur. Helt uberørt var dette jo ikke: Bak meg veien, på den andre siden noen hus. Men ikke et menneske å se, ingen trafikk å høre. Og der, midt i alt dette: et kunstverk, en skaperverk av en billedhogger, et menneskelig inngrep i den veldige naturen.
Her, i den norske fjell- og fjordnaturen, sitter – eller rettere sagt ligger – denne skulpturen på en høyst selvfølgelig måte. Det komplekse, ubehandlede stålets rustrøde farge lar verket nesten smelte inn i sine omgivelser, samtidig som dets former er så åpenbart cerebrale. Og akkurat idet jeg skriver ned dette ordet – cerebral = noe som har sin opprinnelse i hjernen heller enn fra hjertet – slår det meg at disse formene jo også kan ses som en forenklet avbildning av en hjernes fysiske vindinger. En assosiasjon som utmerket illustrerer mangetydigheten hos dette verket, en mangetydighet som også gir rom for mystikk, for den som vil det. ”Midnattssolsymbolikk” var det noen som snakket om i forbindelse med dette Nordlands-prosjektet. Syv magiske punkter heter den, litt gåtefullt, men like fullt helt konkret: Vil man, så ser man nok punktene. Som uthulninger i den sirkelrunde konstruksjonen.

Når jeg har funnet ut hvor jeg befinner meg, fremgår det at denne skulpturen slett ikke befinner seg i Nordland, men i Troms. Skånland ville, som den eneste kommunen fra Troms, være med på dette prosjektet, kanskje først og fremst fordi dens landforbindelser hovedsakelig foregår via nabokommunene i Nordland.

Men det gikk ikke å få denne skulpturen hit landeveien. Den ble laget i Finland, i Brahestad, av det tykkeste jernmaterialet som går an å bearbeide. 21 centimeter er tykkelsen på dette tvers gjennom kompakte materialet. Der blir formene skåret og bitene blir transportert til Harstad. De ble tatt hånd om av militære landstigningsprammer, som kunne kjøre inn mot den steinete stranden i Skånland, hvor skulpturens deler blir båret i land og montert på lave stolper festet i berget. Disse stolpene er der bare for å jevne underlaget; ikke for at skulpturen skal se lettere ut. Ingen trollkunster her, ikke noe skinn av svev, men tvert imot en tung hvile på urfjellet, akkurat som en ilanddrevet manet eller sjøstjerne trykker mot marken når den forlater sitt egentlige element, vannet. Og ingen drømmer om midnattssolmystikk. Jeg er ingen mystiker, gjentar Aiha ofte. Men litt mystisk er den nok, den store, tunge metallsjøstjernen hans, som ligger der og trykker mot klippen eller gjemmer seg under tilfeldig yrsnø til nordhavets alltid isfri vann atter skyller den ren.

En gryte med gull Av Marit Myrvoll Var det et båtvrak som hadde rekt i land? Gammelt rustent skrapjern fra en av kystens mange frakteskøyter? På avstand kunne en saktens undre seg.

Men mens vi nærmet oss, forvandlet synet seg. Det skjedde en underlig omdanning - skrapjernet ble til en kobbermynt, til ei sølje, til ei solskive som hadde lagt seg til hvile på svaberget.

Det tradisjonelle midtsommerstedet vårt ved havet var blitt fylt med ny mening. Det lå fremdeles mot nord, men rommet hadde fått et midtpunkt - som slett ikke ruvet eller trengte seg på, men som helt enkelt bare var tilstede.

Hvis vi ville, kunne vi få skulpturen til å synge og vi kunne bruke den til tromme. Vi kunne også danse på den, eller følge bølgene og vindsuset som var tegnet inn i den. Og de yngste av oss oppdaget labyrinten i den.

Magien for oss lå ikke i de syv punktene, men i å kunne skue midnattssola over horisonten mot nord. Og ved enden av midnattssolas gullstrålende elv over havet, finner du skulpturen - akkurat som gryta med gull ved enden av regnbuen. Magien lå i dette uforklarlige menneskeskapte mellom himmel og hav, akkurat som de tusen år gamle labyrintene vi finner langs kysten.

Tekstene har tidligere blitt publisert i boken Skulpturlandskap Nordland, Press forlag 2001.

Av Erik Kruskopf