Kunstner Sissel Tolaas

Bojana Pejic
Født på en øy og utdannet i Norge, der livet fremdeles er nært knyttet til naturen, særlig til havet. Sissel Tolaas ble tidlig en del av den nordiske kunsttradisjonen der landskap som sjanger aldri har sluttet å inneha en sentral plass. Men Tolaas utviklet aldri noen virkelig interesse for den skildrende form, og har alltid avvist å lage kunstverk påvirket av ideen om ”det ferdige”. Istedenfor å avbilde naturen begynte hun å arbeide med naturmaterialer som hun utsatte for påvirkning av kjemiske stoffer og i naturlige omgivelser, allerede i starten av sin karriere tidlig på 1980-tallet. Dette valget fikk minst to konsekvenser. For det første er hun både i sine innendørs- og offentlige kunstverk i hovedsak motivert av tids- og endringsprosesser. Det betyr at det visuelle “forbruket” av hennes verk nødvendigvis krever både tålmodighet og tid fra betrakterens side. For det andre har hun, ved å velge materialer som er ikke kan avbildes fordi de er usynlige – som luft, luktstoffer, eller luktesansen – bevisst valgt å gå utenom kunsttradisjonen der menneskets øye er blitt brukt som hovedorgan for opplevelse av kunst. I en rekke galleriinstallasjoner laget på 1990-tallet, setter Tolaas sine besøkende i en situasjon der de må oppleve hennes kunstverk kroppslig: Hun lar dem bli utsatt for kalde eller varme luftstrømmer, eller plasserer dem i plasthytter der de kan fornemme lukter fra ulike kilder.

Da Tolaas ble invitert til å lage et kunstverk på Alstahaug, overveide hun selvsagt de mange dilemmaer som det siste tiåret har vært knyttet til diskusjonen omkring temaet “kunst i naturen,” en problemstilling som har opptatt både praktikere (kunstnere) og teoretikere. Den grunnleggende og tilbakevendende skepsisen i diskusjonene kan oppsummeres i ett spørsmål: Gir det mening å skape et kunstverk på et sted i naturen gitt at dette “stedet” – Natur – allerede har sin egen skjønnhet? Tatt i betraktning at denne grunnleggende tvilen alltid dukker opp i forbindelse med temaet natura naturata, mener jeg Tolaas valgte en riktig avgjørelse: Istedenfor å lage et selvtilstrekkelig kunstobjekt som ville gjøre de naturlige omgivelsene enda mer “tiltrekkende,” valgte hun et uttrykk som skulle vise hvordan naturen “arbeider.”

Sett på avstand, påvirker Vindenes hus oss først visuelt. Betongen, den uforanderlige delen av hennes stedsspesifikke kunstverk, er en elegant sylinderformet kropp, der Tolaas på sett og vis følger tankegangen til arkitekten Carlo Scarpa, som mente at å bygge et hus betydde å “kle på luften.” Når man først har nærmet seg det, vil Huset åpenbare seg som et kunstverk som også er en kilde til kunnskap både for innbyggerne og besøkende i regionen, ved at det gir informasjon om naturforholdene på øya.

Den solide kroppen av betong har tolv runde åpninger med metallpropeller, der hver og en aktiveres av tolv ulike vinder som finnes i denne delen av Nordland. Størrelsen på åpningene varierer, alt etter styrken på vinden. Forberedelsene av dette verket medførte et nært samarbeid med meteorologer på øya, som forsynte kunstneren med både faktaopplysninger om vindstyrker og det nødvendige utstyret til Huset. I tillegg har Tolaas selv drevet undersøkelser og studert gamle navigasjonskart. Derav de latinske navnene på vindene under åpningene hentet fra det første navigasjonssystemet som ble laget, og som er supplert med vindenes navn på norsk.

Propellbevegelsene – de aktive og stadig skiftende delene i Vindenes hus – er tegn med indekserende kvalitet. I sin semiologiske teori skjelner Ch. S. Peirce mellom tre ulike klasser med tegn som han kaller ikoner, symboler og indekser. Indeksene er tegn skapt gjennom naturlige prosesser (røyk som tegn på ild, bevegelse som tegn på vindmøllens bevegelse, seil som tegn på vind, eller svette i klær som kroppslige tegn). Tolaas peker her implisitt på det faktum at vinden er det naturlige element som vi bare kan oppfatte kroppslig, men som unnslipper både synet vårt og en fotografisk eller malerisk gjengivelse. Det øyet kan fange opp, er bare sporet av Naturen, vindens virkninger. I Sissel Tolaas’ Vindenes hus representerer vinden “kunstneren” som fortsetter å “fullføre” sitt kunstverk.

Teksten er første gang publisert i boken: Skulpturlandskap Nordland, Press forlag 2001.