Av Helene Vincent

Det er så vidt vi våger å snirkle oss over. Vinden river og rister i bilen, rundt oss hviner det i strengene på broen, den sukker og skjelver og prøver stadig å kaste oss tilbake dit vi kom fra.

Vi sto lenge og snuste mot østavinden før vi bestemte oss. Betalte våre mynter i avgiftsboden* og begynte ferden ut i natten. Lik et par på Tivoli som bruker penger for å kjenne suget av en berg- og dalbane, spente vi sikkerhetsselene og holdt rundt rattet til knokene hvitnet. Kjente smaken av skrekkblandet fryd, mikset med atskillig mer skrekk enn fryd. Enige om at broen hadde vært stengt dersom det ikke hadde vært trygt å kjøre over den.

En bil kommer sakte mot oss. Vi rekker å se øynene til sjåføren idet lysene våre treffer frontruten. Er det slik vi ser? Med stramme ansiktstrekk rammet inn i sort? Det verste er over og vi kan begynne nedstigningen. Vinden slipper taket et øyeblikk før den suger oss mot kanten igjen. I et ørlite sekund, like før hjulene lander trygt på fast grunn igjen, mer aner enn ser vi det. Et hvitt glimt av et sekund kan vi se det rørformede huset langt der nede på bakken. Vindenes hus.

Dagen er like stille som natten var fylt av storm. Snøen dekker bakken og Helgelandsbroen står spent over sundet som en nystemt harpe i den lave vintersolen. Vindenes hus står like trygt som natten i forveien. Med et skjermebrett i ryggen mot bilveien og ansiktet ut mot sjøen. Den hvite muren kjennes kald og ru mot fingertuppene. Bokstavene skinner i svart trass mot muren og lager rare lyder i munnen på dem som prøver å uttale dem. Humidus minus. Callidus magis.

De blanke metallviftene som er plassert i sylinderveggen beveger seg forsiktig, som om de fremdeles er slitne etter nattens påkjenninger. Det flate, firkantede taket støttes av fire slanke søyler. Strengt, enkelt, med en hemmelighetsfull mine står huset der. Så forskjellig fra fjellprofilene og svabergene rundt seg. Så fjernt fra Alstahaugs historiske lukt av tjære og tre. Mer som et hvitkalket tempel, et rom for luftige visjoner. Ingen inn- eller utganger. Bare disse runde hullene fylt med vifter, som lar oss kikke inn i rommet mens vi sirkler rundt og rundt. Små hull med vifter og store hull med vifter. Rommet er lukket. Ingen slipper inn og ingen slipper ut. Men det går an å lese teksten på veggen. Meridies. Oriens.

De nederste viftene har gitter foran. Vi har hørt rykter om at vinden var så kraftig at den sugde viftene ut av hullene. Vindenes hus. Vind er det i hvert fall nok av her. Vind og stein. Og hav. Det hvite sylinderet er ingen av delene. Eller alt. Det er laget av stein, det er laget for vind og når havet synger i stormen stemmer det i. Likevel snakker det et fremmed språk. Ulikt det noen på disse kanter hadde hørt før. Derfor var det ikke alle som forsto det med en gang. Noen ville ikke forstå. De som lytter forsiktig forstår hva Vindenes hus vil fortelle. Men da må de være der, både om natten når stormen roper og om dagen når snøen hvisker. Bare prøv, så får du høre. Frigidus minus. Humidus magis.

Teksten er tidligere publisert i boken Skulpturlandskap Nordland, Press forlag 2001.