OBS! Nettleseren din er utdatert. Vi anbefaler at du laster ned en annen, moderne nettleser som Google Chrome, Firefox eller Microsoft Edge.

IMPORTANT! Your browser is out of date. We recommend that you download a more modern browser like Google Chrome, Firefox or Microsoft Edge.

Du er her:

Omtaler

Hus i bevegelse

av Mika Hannula
Navnet på verket er svært beskrivende, om ikke hundre prosent nøyaktig. Det er et verk som står ved strandkanten med en forventning om en respons akkurat som Dager og netter. Tittelen har mange betydninger. Den bærer i seg de mange retningene de to husene tar, to hus som er laget av granitt hentet fra det lokale området. Tittelen representerer et vell av konnotasjoner som er satt i bevegelse – og som nødvendigvis skaper et opprør av dualistiske kontraster. Ikke desto mindre er dette kontraster som trenger og krever hverandre.

I tillegg til tittelen fremkaller Sarkis’ skulptur en rekke andre dualistiske begrepspar som inne-ute, natur-kultur, trygghet-blottstillelse og interiør-eksteriør. Hos meg fremkaller disse husene – som står stolt, men fremmedartet på motsatt side av bebyggelsen, hus som du også kan se ovenfra hvis du spaserer eller kjører over den store broen – aller sterkest følelsen av dimensjoner. En fornemmelse av samtidighet der man lokkes inn i det evige, gjentakende spillet der man gir og tar. Å være nær samtidig som man er langt borte. Å være både her og der borte, og se konsekvensene. Du tvinges til å uttrykke din mening, mest sannsynlig en fysisk farget sådan.

Jeg nevnte dimensjoner. Et svart og et grått hus. Og antallet. Lengde 360, høyde 300, bredde 200, målt i centimeter. Selve figurene er ikke det viktigste. Større betydning har den hallusinatoriske kraften i husene, en enorm kraft som er synlig både når man ser på husene fra selve bebyggelsen, og ovenfra, fra broen.I begge tilfeller betrakter du hus, hus som med hensikt er svært enkle, og som ligner barnetegninger. De ser utvilsomt ut som virkelige hus, men avstanden kompliserer bildet. Og bølgene, som endrer styrke på minuttet, gjør det heller ikke enklere. Eller regnet eller vinden, og lukten fra havet. Alle disse elementene bidrar til å skape forvirring i selve møtet. Hvor lang eller hvor kort er avstanden til husene? Eller hvor høyt eller hvor lavt er taket? Innenfor disse spørsmålene som ikke lar seg besvare, og som er basert på hver og ens personlige erfaring, ligger hele poenget med denne skulpturen, i hvert fall for meg.Forholdsvis tydelig og med minimale anstrengelser kan man se at disse to husene, dette uatskillelige søskenparet, ikke har nøyaktig samme størrelse som husene i bebyggelsen på motsatt side av bredden. Skulpturen er mindre, men definitivt ingen miniatyrmodell. Den er noe midt imellom. Den er nær, men ikke helt nær, og langt borte, men likevel gjenkjennelig. Den er langt borte og samtidig i nærheten.

La oss fokusere på betrakteren fra bebyggelsens side. Han eller hun betrakter husene. Blikkene deres er usikre, ikke i stand til og heller ikke villige til å fastholde og oppklare. Det er ikke engang mulig, for mens man ser på husene, gjør de det samme. De ser tilbake på deg. Du ser, og du blir sett. Blikket finner sitt mål, men det slår tilbake. Alltid. Og det forteller, ja, det forteller mange ting, men først og fremst sier det hallo og hvordan har du det – og svarer med en gang, på vegne av deg – ganske sikkert, jeg har det bra, hva med deg? Skillet er krystallklart. Det er ikke et passivt, men svært aktivt blikk der du påvirker skulpturen idet skulpturen påvirker deg. Samtidig.Det er en handling som setter husene i bevegelse, som lokker deg med i bevegelsen sammen med dem. Før du aner det, beveger du deg inn i sporet, og du beveges av følelsen av å være både her og der. Ved strandkanten. Med og i skulpturene.

Teksten har tidligere vært publisert i boken Skulpturlandskap Nordland, Press forlag 2001.

 

Fra mediearkivet

- Det ser ut som forskalingsplanker snekret sammen med spiker. Men er i virkeligheten en skulptur som koster flesk. 
Nordlands Framtid, 13.10.1994 under overskriften "Rådyrt"

 

- Det er en skam for Norge slik Hadsel håndterer saken. 
Fylkeskultursjef Aaslaug Vaa, Lofotposten 04.07.1995

 

- Hadde fylkeskultursjefen gått tilbake og sjekket fakta, ville hun ha funnet ut at Hadsel sto for hele prosjekteringen og utarbeidelse av detaljplaner. Fra kunstneren Sarkis fikk vi bare skisser. 
Ordfører Hugo Olsen i Lofotposten 05.07.1995

 

- Jeg synes skulpturen er blitt bra. De nye husene er mye bedre enn de gamle. Vi ungene syntes det var gøy å krype under husene. Vi stod inne i husene og kikket ut gjennom hullene i husene.
Sverre Andre, kl. 5a, Stokmarknes skole. Vesteraalen 24.10.1998