Kunstneren - Cristina Iglesias

Speil i naturens have 


av Javier Maderuelo
Helt fra sine første arbeider har Cristina Iglesias rettet oppmerksomheten mot visse utpreget arkitektoniske elementer som veggen, søylen eller taket. De har tjent som utgangsmotiver i utviklingen av hennes tidlige skulpturale verker. I tråd med byggverkets logikk fikk Cristina Iglesias tidlig en klar bevisshet om rommets kvaliteter som skulptural størrelse. Hun skapte verker for konkrete steder og i samarbeid med arkitekter. 



Et viktig skritt på denne kreative veien utgjør det verket hun har oppført på Moskenes, der et par vegger av aluminium, formet som to store hekker av laurbærblad, definerer et rom inne i en klippeformasjon som tilbyr et naturlig fang. Med disse to veggene – vertikale og utpreget geometriske – omdefinerer Cristina Iglesias stedet, inspirert av sin kunstarts særlige vilje til å markere linjer av rasjonell orden i naturens sceneri. 



I denne forstand mener jeg det er verdt å merke seg hvordan en rekke dikotomier virker sammen og åpner for å verdsette såvel kunstverket som dets naturlige omgivelser. Slik står disse veggene med sine flater og rette kanter og bevisst prismatiske former i dialog med klippens frie og avrundede konturer. Et metall med en så dyp industriell etterklang som aluminium antar utseende av et løvverk av laurbærblad, hvis ujevne tekstur det mimer med sprekker og hull og med mose og lav fra steiner som er skulpturert av tiden, isen, vannet og vinden. På denne måten stiger kunstverket frem fra selve dialogen, fra den lykkelige foreningen av begge arbeider: det ene intendert og det andre forårsaket, det ene frembrakt av menneskeåndens vilje og det andre av den blinde naturens umettelige grådighet. I denne dikotomien representerer menneskeåndens frembringelse med sine geometriske trekk en kulturverden som står i dialog med naturelementene. Og dialogen mellom kunst og natur er ingen konfrontasjon. Tvert imot – Cristina Iglesias’ verk stiller seg ikke opp som en grensestein mot landskapet eller et tegn på menneskeåndens dominans eller triumf over naturen. Snarere kan verket, der det føyer seg inn blant steinen og kler seg i dens drakt, forvandles til et symbol på samarbeid, liksom kunsten å anlegge en have som denne laurbærhekken er et skjematisk bilde på.



Fra et mottagelig synspunkt og for den tilskuer som har kommet til stedet for å kontemplere verket, lar det blikket oppdage en bane som løper fra metallets overflater til steinmassen og fra denne til vegetasjonen, luften og havet som omgir det. Slik former hekkene av metallblader ikke bare et rom, et slags fristed avgrenset av en romlig struktur, som kan minne om Vitruvios beskrivelser av en mytisk, primitiv gjeterkoie. De forvandler seg til en utsiktspost, et observatorium, hvorfra man kan beundre og betenke naturen og dens estetiske fenomener. Da er det man oppdager at disse veggene av blader fyller speilets funksjon, de gjenspeiler naturen. Veggene er ikke plassert på stedet som livløse volumer for å utfordre det strenge klimaet eller årstidenes veksling. De er levende lerreter som i likhet med små havedammer gjenspeiler miljøet som omgir dem. Som i andre, innendørs arbeider av Cristina Iglesias fordobler dette speilet rommet omkring og åpner for en verden av rike metaforer.

Om kunstverket


"Når man nærmer seg skulpturen, vil det komme et øyeblikk da du kan se veggene inne i verket, skogen eller vegetasjonen inni og sjøen bak. Deretter går du inn i verket og dette bildet omgir deg. Du kan få følelsen av å “gå i sjøen”. Hullet som metafor for elven, av å være innenfor, et umulig sted... Et bilde av utsiden, på innsiden. En skog, dyp vegetasjon, under sjøen."