Kunstneren - Raffael Rheinsberg

Det ukjentes poesi

av Michael Glasmeier
Langt, langt mot nord, på Andøya, har Raffael Rheinsberg laget et lite øymuseum. Museet hans er anbrakt i garasjen til et polarmuseum, ikke stort større, som stiller ut alle slags typisk nordlige ting, fra utstoppede fugler til gjenstander fra skipsfarten. Dette er et typisk museum – eksempler på regionens objektiverte kunnskap, samlet inn med kjærlig hånd. Rheinsbergs øymuseum har på sin side også et regionalt preg, men gjenstandene som er utstilt i de enkle trehyllene er fattigslige og røffe. Det er ting som kunstneren har funnet på sine utrettelige vandringer omkring på øya. Side om side i denne garasjen ligger rustne ting, ilanddrevne gjenstander, ting som har blitt kastet – og vitner om en hverdag som museumspedagogikken aldri vil kunne gripe. Alt dette unndrar seg en logisk fortelling og har forflyttet seg inn i de nakne fenomeners rike.

Det er nettopp denne koblingen av to helt forskjellige museumsbegreper som gjør Raffaels Rheinsbergs verk så dramatisk og unikt. Mens polarmuseet, som ethvert annet museum, tar sikte på å lagre kunnskapen, å bevare historien og å obdusere kulturen, refererer øymuseeet til kunnskapens brakkland, til det sted hvor kategoriene ikke lenger strekker til. Så er det da heller ikke tilfeldig at det befinner seg i en garasje, en overbygd lagringsplass for bilen, som både er bekvem og egentlig helt nødvendig for å utforske øya. Nå er den ryddet tom og tjener som rom for ettertanke over en framstilling av det ukjentes poesi.

Raffael Rheinsberg blir med rette omtalt som ”hverdagens arkeolog”. Og likevel føler jeg at denne merkelappen snarere har en beroligende virkning. For i dette øymuseet gikk det opp for meg at arkeologi jo alltid vil bevise noe, vil rote rundt i de dypere lag for å drive kunnskapen om nåtiden framover og helst fordype den. Her i denne garasjen er det omvendt. Jeg oppfatter dette museet som en utspredning av kunnskap, en oppsplittelse. Selvfølgelig inneholder noen objekter av og til spor etter noe kjent. Men for de fleste objektene finner jeg ikke noe navn. Dette kaller jeg Rumleskaft-effekten – etter et Grimm-eventyr. (Jeg hadde også kunnet kalle det Beckett-effekten.) Det er ikke bare tidens tann som har tæret på utstillingsobjektene og gjort dem ugjenkjennelige, men også vannet. Den salte luften, objektenes uklare opphav, deres delvis maritime spesialfunksjoner gir dem knapt mulighet til en ordentlig begravelse med en ordentlig gravstein, slik det er tilfelle i et vanlig museum. Tvert imot synes de å være zombier, udøde, skinndøde som tradisjonelt har blitt nektet en begravelse, fordi de ikke vil ta et gudfryktig farvel med livet, men gjør opprør mot en skapelsesplan der de er forutbestemt til å slumre salig hen på et museum eller bli gjenvunnet på søppelplassen.

I den forstand bidrar øymuseet til en oppløsning av museumsbegrepet idet det unndrar seg tingenes orden. Det åpner for en høyst nordisk tidfølelse som forvandler fortellinger til poesi: for ”om dronningen leter høyt og lavt, hun finner ei navnet på Rumleskaft.”

Teksten ble første gang publisert i boken Skulpturlandskap Nordland, Press forlag 2001.

Om kunstverket

"Til grunn for dette konseptet ligger en tanke: å ordne det som er funnet og opplevet – det som er sett, sanset smakt – alt det overveldende høyt oppe i nord. […] Ordne linjene i menneskets ansikt, speilbilder av forgagne landskap, trange livsvilkår, den daglige kampen for tilværelsen. Ordne de mange trehus som er blitt bleket i sarte farger av vind og vær. Ordne livsoppgaver, de som er glemt og de som ennå er ubenyttet. Spor etter arbeid, trestativene på stranden til å tørke fisk, kjempestore områder for torvstikking – torv til taktekking, til fyring og til å lage torvhauger. Samle dette i et museum: et museum for naturen, for øyboerne - et øymuseum." Raffael Rheinsberg, Berlin 1991